De 2-3 første dagene var verst. Jeg hadde lugar nede på samme dekk som trålposen ble dratt inn på, og sammen med slingring og rulling når vi steamet fra Tromsø til Jan Mayen, gjorde at det var veldig mye lyd på lugaren min. 6 timers vaktene var greie no de, men den første uken var dette ikke noe jeg klarte å venne meg til. Jeg fikk lite søvn (trodde kroppen i hvert fall), og når en kombinerer det med hard fysisk jobbing 10-15 minutter etterpå så fikk kroppen et slags sjokk. Og når du i tillegg bare har de 10-15 minuttene på å få i deg frukost/middag/kvelds og annen mat, så er det ikke rart at kroppen føles litt uggen når en våkner.
Men etter at de verste sjøsykedagene (2 dager) hadde lagt seg, så ble jeg stødig på dekk. Jeg kom inn i rutinene ganske fort, og gjorde en såpass god jobb at de “strenge rettelsene” forsvant etter hvert. Jeg var “halvløting” noe som tilsier at de verste jobbene gikk til meg. Jeg fikk oppgaven om å gå opp på neste dekksnivå å ta løs stroppene som ble festet rundt trålene, og kaste disse ned til de som skulle feste de igjen. Stroppene alene var på rundt 10-12 Kg, og når disse i tillegg skal kastes ca 10-15m bortover og ned til de som står under, så var ikke dette drømmejobben på dekk. Men jeg ble sterk av dette. Når vi var ferdig med å hale inn første delen av trålen, så kom vi til trålposen. Første gang jeg så dette monstrumet, så var jeg sikker på at vi hadde fanget en rød kjempe-blekksprut. Første kastet var bra, så posen var stor! 10-12 tonn med reker på første kast skulle tilsi ca. 2-3 timer med monotont, statisk, kjedelig arbeid i fabrikken. Som halvløting, fikk jeg selvfølgelig jobben med å plukke bort småfisk, småstein og skjell som hadde kommet opp sammen med rekene. Dette skulle vise seg å bli den kjedeligste jobben på hvert eneste skift. De første 2 gangene var vi 2 stk som plukket ut fisk, småstein og skjell, men etterhvert som tiden gikk, og vi fisket jevnt og trutt, så gikk det såpass lang tid at det andre skiftet hadde kommet ned i fabrikken, og kunne ta over.Av og til, når vi ikke fikk så voldsomt mye (5-7 tonn), så kunne vi oppleve at vi våknet, dro trålen, var i fabrikken, og fikk stuet i kjølerommet på 5-6 timer. Da rakk vi akkurat å bli ferdig med arbeidet, og 10 minutter på sofaen før neste skift kom. Andre ganger, da vi fikk splitt i trålen, så var det brekkvakt, og gjerne 12-18 timers vakter avhengig av hvor mye som var splittet. Men de vanligste brekkvaktene var på rundt 2-3 timer. Da ble skiftet gjerne 9 timer, før vi fikk sovepause på 3 timer, for så å være på i 6 timer igjen. Det var et slit, men jeg lærte i hvert fall å ta “power-naps”.
Dagene ble til uker, og uker ble plutselig til en måned. En måned til havs, og bare på godværsdager, så vi noe til Jan Mayen. Det ble gjerne litt for mye for en 16-åring, men tennene måtte bites sammen, for her skulle det bli fisker av guttungen!Jeg jobbet på meg “gjø” (som det heter så fint på gammel-dialekt der jeg kommer fra), som på godt norsk vil si en kraftig senebetendelse i høyre armen, og litt mildere i venstre. Dette kom av det statiske arbeidet med plukkingen av småfisk, stein og skjell. Men det var ikke snakk om å ta det rolig, eller medesin, eller bandasje... Det var for pingler! Nei, det beste jeg kunne gjøre, iflg. En av gamlekarene, var å jobbe det av seg. Du kan si at dette rådet ikke var av de beste... Men som nevnt tidligere lenger oppe: Guttungen skulle bli fisker!
Det var bare en ting som jeg misslikte mer enn å plukke småstein, nemlig å ta på meg tjukke-kjeledressen, og gå ned i “rommet”. Fryserommet er et digert rom med “binger” for å skille rekekassene. I dette rommet var det plass til rundt 550-600 tonn med reker, og alt skulle stables skikkelig slik at minst mulig kasser ble ødelagt når vi steamet til land for å levere. Da måtte de stå i en egen “lås”. Dersom du ser for deg en murvegg, så har du prinsippet på hvordan dette ble stablet. Etterhvert som ukene gikk, så fikk vi dekket de bakre bingene opp til ståhøyde. Det var grusomt kjedelig, men på en annen side, så fikk jeg mye tid til å tenke. Så jeg gikk og tenkte på filmer jeg hadde sett, på ting jeg hadde lest, venner og familie, osv. Jeg husker at filmen Fast and the Furious hadde kommet ut en stund før jeg drog på sjø og så den mange ganger. Såpass mange ganger, at jeg kunne huske replikker og scener fra filmen. Så mens jeg gikk frem og tilbake fra transportbåndet og lokasjonen der neste rekekasse skulle være, så “såg” jeg den filmen i hodet opptil flere ganger. Egentlig en grei måte og holde hodet i gang, og ikke legge seg ned å synst synd på seg selv.
Når vi endelig fikk beskjeden om at vi skulle steame til land, så jublet jeg villt, inni meg. Smilte fra øre til øre, og var bare gla for at det hele var over. Men det var også litt rart. Kroppen og hodet hadde blitt vant til den daglige rutinen. Jeg var blitt fysisk sterkere, og kunne arbeidet mitt godt. Men det var egentlig like greit, for vi var nesten tom for proviant, fuel var nesten brukt opp, Donald pocketene holdt bare den første uken, og alle filmene var sett. Musikken som jeg hadde brendt til turen, var hørt ferdig, så det var like greit at turen var over. Før en båt legger til havs (Skal steame mellom feltet og havn), så må alt på dekk sikres, fabrikken må vaskes, og interiøret må også skrubbes. De som gikk på full “lott” fikk oppgaven med å vaske fabrikken, mens jeg og den andre halvløtingen ble satt til å vaske alle skott, dørk i alle ganger og felles oppholdsrom. Dersom du har vasket før og vet hvordan det gjøres, så har du ikke gjort det! Da må du ta en tur på sjø og oppleve “extreme-vasking”. Tenk deg at du skal vaske alt rundt deg når båten ruller og går opp og ned, i 15-16 knop fart, alt i en og samme bevegelse. Det er ikke lett!! Jeg og den andre halvløtingen delte oppgaven mellom oss på hvert vårt dekk. Men garderoben og vaskeromet tok vi sammen (Der var det skrubbing med stålull som var eneste løsningen). Etter 10-12 timer, da vi var ferdige med å vaske, fikk vi den lengste pausen vi hadde hatt på turen. Ca en hel dag! Denne dagen brukte alle til å slappe av, både i lugarene og i fellesrom. De siste 2 timene før vi la til kai var det pakking, og vasking av lugaren som stod for tur, og når vi endelig såg land så var det som om stemningen i båten lettet med flere tonn. I horisonten kunne vi skimte hessatoppen, og mottaket i Gangstøvika. Den herlige følelsen av å se fastlandet etter så mange uker på sjøen, er ubeskrivelig. Jeg husker enda at det første skrittet jeg tok var med høyre foten, min lillesøster, lillebror og pappa kom og hentet meg, og jeg fikk en god klem av søsteren min. Følelsen av å stå på fast grunn etter 7 uker til havs var overveldende, og rar. Ombord så var det tid lossing og båten ble invadert av en hær av folk som åpnet skalkede luker helt ned til fryserommet. De begynte på jobben med å rive ned “murveggen” vi hadde laget, men jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat der og da. Jeg ville bort fra båten så fort som mulig!
Det rare er at etter bare 3 dager hjemme så lengtet jeg tilbake på sjø! Jeg begynte på skolen i Ålesund, men jeg hadde lyst på sjø igjen. Sommeren etter drog jeg nok en gang på sjø, men denne gangen var jeg lovt bare 4-5 uker (Dette ble til 6,5 uker) og etter denne turen fikk jeg nok. Da ble fiskeren landkrabbe!
