Filmkveld

Det er kjekt å kunne invitere til filmkveld når en har så snille søskenbarn i bygda :-)
På menyen i kveld: The Adjustment Bureau.
Det er heller ikke feil med Pepsi Max på bordet..

Det er enkelte dager jeg lengter tilbake til tiden på sjø.

Da jeg var 16 dro jeg på sjø på en reketråler som het Olympic Prawn. Jeg var borte i 7 uker, og fikk mitt livs hittill største vekker, hva arbeidslivet angår, i hvertfall. Jeg ble “kastet ut i det” og det var forventet at jeg skulle kunne det meste, selv om de andre karene ombord sa at de ikke gjorde det. Strenge rettelser (les: kjeft) var dagligdags, og en veldig hard rutine med 6 timer på vakt, 6 timer av vakt, ble startet.

De 2-3 første dagene var verst. Jeg hadde lugar nede på samme dekk som trålposen ble dratt inn på, og sammen med slingring og rulling når vi steamet fra Tromsø til Jan Mayen, gjorde at det var veldig mye lyd på lugaren min. 6 timers vaktene var greie no de, men den første uken var dette ikke noe jeg klarte å venne meg til. Jeg fikk lite søvn (trodde kroppen i hvert fall), og når en kombinerer det med hard fysisk jobbing 10-15 minutter etterpå så fikk kroppen et slags sjokk. Og når du i tillegg bare har de 10-15 minuttene på å få i deg frukost/middag/kvelds og annen mat, så er det ikke rart at kroppen føles litt uggen når en våkner.

Men etter at de verste sjøsykedagene (2 dager) hadde lagt seg, så ble jeg stødig på dekk. Jeg kom inn i rutinene ganske fort, og gjorde en såpass god jobb at de “strenge rettelsene” forsvant etter hvert. Jeg var “halvløting” noe som tilsier at de verste jobbene gikk til meg. Jeg fikk oppgaven om å gå opp på neste dekksnivå å ta løs stroppene som ble festet rundt trålene, og kaste disse ned til de som skulle feste de igjen. Stroppene alene var på rundt 10-12 Kg, og når disse i tillegg skal kastes ca 10-15m bortover og ned til de som står under, så var ikke dette drømmejobben på dekk. Men jeg ble sterk av dette. Når vi var ferdig med å hale inn første delen av trålen, så kom vi til trålposen. Første gang jeg så dette monstrumet, så var jeg sikker på at vi hadde fanget en rød kjempe-blekksprut. Første kastet var bra, så posen var stor! 10-12 tonn med reker på første kast skulle tilsi ca. 2-3 timer med monotont, statisk, kjedelig arbeid i fabrikken. Som halvløting, fikk jeg selvfølgelig jobben med å plukke bort småfisk, småstein og skjell som hadde kommet opp sammen med rekene. Dette skulle vise seg å bli den kjedeligste jobben på hvert eneste skift. De første 2 gangene var vi 2 stk som plukket ut fisk, småstein og skjell, men etterhvert som tiden gikk, og vi fisket jevnt og trutt, så gikk det såpass lang tid at det andre skiftet hadde kommet ned i fabrikken, og kunne ta over.

Av og til, når vi ikke fikk så voldsomt mye (5-7 tonn), så kunne vi oppleve at vi våknet, dro trålen, var i fabrikken, og fikk stuet i kjølerommet på 5-6 timer. Da rakk vi akkurat å bli ferdig med arbeidet, og 10 minutter på sofaen før neste skift kom. Andre ganger, da vi fikk splitt i trålen, så var det brekkvakt, og gjerne 12-18 timers vakter avhengig av hvor mye som var splittet. Men de vanligste brekkvaktene var på rundt 2-3 timer. Da ble skiftet gjerne 9 timer, før vi fikk sovepause på 3 timer, for så å være på i 6 timer igjen. Det var et slit, men jeg lærte i hvert fall å ta “power-naps”.

Dagene ble til uker, og uker ble plutselig til en måned. En måned til havs, og bare på godværsdager, så vi noe til Jan Mayen. Det ble gjerne litt for mye for en 16-åring, men tennene måtte bites sammen, for her skulle det bli fisker av guttungen!

Jeg jobbet på meg “gjø” (som det heter så fint på gammel-dialekt der jeg kommer fra), som på godt norsk vil si en kraftig senebetendelse i høyre armen, og litt mildere i venstre. Dette kom av det statiske arbeidet med plukkingen av småfisk, stein og skjell. Men det var ikke snakk om å ta det rolig, eller medesin, eller bandasje... Det var for pingler! Nei, det beste jeg kunne gjøre, iflg. En av gamlekarene, var å jobbe det av seg. Du kan si at dette rådet ikke var av de beste... Men som nevnt tidligere lenger oppe: Guttungen skulle bli fisker!

Det var bare en ting som jeg misslikte mer enn å plukke småstein, nemlig å ta på meg tjukke-kjeledressen, og gå ned i “rommet”. Fryserommet er et digert rom med “binger” for å skille rekekassene. I dette rommet var det plass til rundt 550-600 tonn med reker, og alt skulle stables skikkelig slik at minst mulig kasser ble ødelagt når vi steamet til land for å levere. Da måtte de stå i en egen “lås”. Dersom du ser for deg en murvegg, så har du prinsippet på hvordan dette ble stablet. Etterhvert som ukene gikk, så fikk vi dekket de bakre bingene opp til ståhøyde. Det var grusomt kjedelig, men på en annen side, så fikk jeg mye tid til å tenke. Så jeg gikk og tenkte på filmer jeg hadde sett, på ting jeg hadde lest, venner og familie, osv. Jeg husker at filmen Fast and the Furious hadde kommet ut en stund før jeg drog på sjø og så den mange ganger. Såpass mange ganger, at jeg kunne huske replikker og scener fra filmen. Så mens jeg gikk frem og tilbake fra transportbåndet og lokasjonen der neste rekekasse skulle være, så “såg” jeg den filmen i hodet opptil flere ganger. Egentlig en grei måte og holde hodet i gang, og ikke legge seg ned å synst synd på seg selv.

Når vi endelig fikk beskjeden om at vi skulle steame til land, så jublet jeg villt, inni meg. Smilte fra øre til øre, og var bare gla for at det hele var over. Men det var også litt rart. Kroppen og hodet hadde blitt vant til den daglige rutinen. Jeg var blitt fysisk sterkere, og kunne arbeidet mitt godt. Men det var egentlig like greit, for vi var nesten tom for proviant, fuel var nesten brukt opp, Donald pocketene holdt bare den første uken, og alle filmene var sett. Musikken som jeg hadde brendt til turen, var hørt ferdig, så det var like greit at turen var over. Før en båt legger til havs (Skal steame mellom feltet og havn), så må alt på dekk sikres, fabrikken må vaskes, og interiøret må også skrubbes. De som gikk på full “lott” fikk oppgaven med å vaske fabrikken, mens jeg og den andre halvløtingen ble satt til å vaske alle skott, dørk i alle ganger og felles oppholdsrom. Dersom du har vasket før og vet hvordan det gjøres, så har du ikke gjort det! Da må du ta en tur på sjø og oppleve “extreme-vasking”. Tenk deg at du skal vaske alt rundt deg når båten ruller og går opp og ned, i 15-16 knop fart, alt i en og samme bevegelse. Det er ikke lett!! Jeg og den andre halvløtingen delte oppgaven mellom oss på hvert vårt dekk. Men garderoben og vaskeromet tok vi sammen (Der var det skrubbing med stålull som var eneste løsningen). Etter 10-12 timer, da vi var ferdige med å vaske, fikk vi den lengste pausen vi hadde hatt på turen. Ca en hel dag! Denne dagen brukte alle til å slappe av, både i lugarene og i fellesrom. De siste 2 timene før vi la til kai var det pakking, og vasking av lugaren som stod for tur, og når vi endelig såg land så var det som om stemningen i båten lettet med flere tonn. I horisonten kunne vi skimte hessatoppen, og mottaket i Gangstøvika. Den herlige følelsen av å se fastlandet etter så mange uker på sjøen, er ubeskrivelig. Jeg husker enda at det første skrittet jeg tok var med høyre foten, min lillesøster, lillebror og pappa kom og hentet meg, og jeg fikk en god klem av søsteren min. Følelsen av å stå på fast grunn etter 7 uker til havs var overveldende, og rar. Ombord så var det tid lossing og båten ble invadert av en hær av folk som åpnet skalkede luker helt ned til fryserommet. De begynte på jobben med å rive ned “murveggen” vi hadde laget, men jeg kunne ikke brydd meg mindre akkurat der og da. Jeg ville bort fra båten så fort som mulig!

Det rare er at etter bare 3 dager hjemme så lengtet jeg tilbake på sjø! Jeg begynte på skolen i Ålesund, men jeg hadde lyst på sjø igjen. Sommeren etter drog jeg nok en gang på sjø, men denne gangen var jeg lovt bare 4-5 uker (Dette ble til 6,5 uker) og etter denne turen fikk jeg nok. Da ble fiskeren landkrabbe!

Kommentarer

Kommentarfeltet er nå åpnet for alle :)

Vi mister humoren...

Her en dag så jeg et program om morsomme dyr på Animal Planet. Dette er noe av den dårligste humoren jeg noensinne har sett!! For hvert åndsvake bildeklipp av katter som løper etter lyset av en lommelykt, til hunder som bader og ender som FAKTISK KAN KVEKKE I KOR, lo programlederen like falskt hver eneste gang han fikk vist trynet sitt på skjermen. Et annet program av de som skal vere morsomme jeg tilfeldigvis svitchet innom på NRK1 var et engelsk sjult kamera-opplegg, som rett og slett plaget folk. Husker ikke helt hva det heter, men opplegget var som følger: Du setter en verdifull ting ut i det fri og venter til noen stakkas småtyver kommer å får øye på dette. Deretter skremmer folkene som lager programmet livskiten ut av folkene som tilfeldigvis fikk øye på akkurat den tingen. På det samme programmet hadde de en bil, ”lett tilgjengelig” som skrek ”STJEL MEG” til unge tyver. Ikke bokstavelig, men som et symbol, liksom... Når de Stakkars ungdommene kom inn i bilen, ble alle dører låst og det kom på et type ”gameshow” på monitoren inne i bilen. Slik ”humor” skal visst få folk til å gapskratte av latter, men jeg satt å så på som et stort spørsmålstegn.

Det er kanskje meg det er noe galt med, men jeg savner den gamle engelske humoren. Klassikere som Mr. Bean, Hotell i særklasse, Monty Python og Black Adder er sjelden vare nå til dags. Nedoverbakken til denne type humor, startet med ” ’Allo ’Allo” og fortsatte med ”Høy på pæra” og ”The Office”... Jeg var innom en side som har en viss index over alle sitcom som har kommet ut i england, og den listen er lang. Røfflig telt, ca. 800 serier!! Hvor mange kan du navnet på? Nå skal vi få nok av denne kjedelige humoren? Jeg vet desverre ikke svaret på dette. Hadde jeg visst det, hadde jeg sikkert vert millionær nå J. Nei, gi meg tilbake gode gamle Benny Hill, Hitchikers Guide To The Galaxy – The series og Red Dwarf (som er noe av det mest hysteriske jeg noensinne har sett!!!!) Det var kvalitetshumor. Men dersom du ser på tallet 800. Det er så mange serier som har kommet fra de britiske øyer siden 1960 tallet. Det er vanskelig å lage nye vitser til alle disse 800 seriene. Jeg har ikke nøyaktig tall, men jeg regner med at det er ca 50-100 vitser i en slik episode. Gjennomsnittet på episoder er vel rundt 20. Viss en da tar gangestykket: 50-100 vitster · 20 episoder · 800 har du tallet: 800.000 – 1,600.000  vitser totalt!!!! Så jeg synst litt synd i de stakkars folkene som jobber med å finne på nye vitser. Det er ikke annet å vente enn at humoren daler da.. Alt er jo tatt!!!

Musikkproduksjon

Jeg er over middels interessert i musikk, og det har jeg tatt til etteretning.
Da jeg og min bror var på ferie i Tyskland for 2 år siden, så var et av mine mål, å komme hjem med en ny mikser.

Jeg hadde sett på Soundcraft, Mackie og Behringer. Men den jeg hadde mest lyst på var en Yamaha mikser. Jeg var på musikkforretninger hjemme i Norge, men det var ingen som "hoppet" ut og var det som jeg ville ha. Jeg hadde prøvd Yamaha miksere før i diverse kor som jeg har vært med i, men jeg var litt usikker på kvalitet, både lyd- og bygg-messig.

Da vi kom til Tyskland var det om å gjøre å finne første og beste elektronikk-butikk. Vi kom over et stort bygg, formet som et stort glassbur, med navnet "Saturn" over inngangsdøren. Det som møtte oss innenfor var verdt turen alene!! 6 etasjer med en kvadratmeterflate på noen titals tusen (!!! ja, faktisk) per etasje. Det er den sykeste butikken jeg har vært inn i noen steder! (Etter min mening, mye bedre enn Ka-De-We i Berlin).
Konseptet med Saturn er helt unikt i forhold til det jeg har sett noen annen plass. Det er vanskelig å forklare, for det må nesten bare oppleves. Men du kan si at hver etasje var delt opp i 2 kategorier: Lyd på den ene siden, Bilde på den andre. (1 egt). Foto på en side, Tilbehør og videokamera på den andre (1 egt). Men det villeste var PC etasjen. ca 150-200 forskjellige modeller var utstilt, og noen titalt tusen produkter som tilbehør.  dette fikk en hel etasje alene.

Men det var i kjelleren jeg trodde jeg skulle finne det jeg var på jakt etter. Her var det miksere og store høytalere pluss MYE programvare til PC, Mac og tilogmed linux (Noe som er veldig sjeldent).Jeg prøvde forskjellige miksere ved å høre på lydkvaliteten, og følte på byggekvaliteten. Men det var ingen som stakk seg ut. Etter å ha brukt 9 timer i denne elektro-himmelen, så klarte jeg ikke å gå så veldig mye lenger. Vi drog tilbake til hotellet tomhendt, (HAHA... SIKKERT :-P), eller i hvertfall uten mikser.

Jeg fikk tips med drosjesjåføren som kjørte oss til hotellet, om å stikke til en annen butikk, så dagen etter, så praiet jeg en drosje og drog til denne mystiske butikken, og etter høydepunktet i mitt elektrofile liv dagen før, så skulle det MYE til før det kunne toppe seg.
Men det skulle vise seg at følelsen av høydepunktet skulle bli slått til bakken og nesten gruses av den grå bunkersen som drosjesjåføren stoppet forran. Det var et anonymt grått og trist bygg, og jeg ble nesten litt skuffet da jeg åpnet døren til denne "fantastiske" butikken. en lang gang gikk inn til en liten hjørnebutikk. Denne var fylt til randen med noter, så jeg tenkte "jaja, jeg kan ikke dra herifra tomhendt". Da jeg hadde sett meg rundt i notebutikken i 20 min. så skulle jeg til å gå.

MEN da så jeg inn et annet vindu og så klaviatur. Piano i alle former og fasonger. i et rom som var 10x størrelsen på notebutikken (ca 500-600 kvadrat). Etter å ha glimtet til dette i et par minutter, gikk jeg videre, Jeg så en trapp med det treffelige navnet "Stairway to heaven". Og det var det virkelig!! 2. egt åpenbarte gitarer og gitarforsterkere! WOHO, tenkte jeg da! Endelig en skikkelig butikk!! 2-3 timer med gitarspilling og 10-12 gitarer på ønskelisten senere, så gikk jeg videre opp "The stairway". Opp til bassgitarene og trommene. Her var jeg bare en liten stund, før jeg gikk videre helt til topps.

Der var det jeg lette etter!! Sceneutstyr, store PA høytalere og miksere... Å for noen miksere!!! Det var arbeidstasjoner til godt over 2 mill, og små miksere til rundt tusen-lappen. Jeg fikk god hjelp og fikk vist frem forskjellige miksere i prisklassen 3000-10000, ut i fra min beskrivelse om hva jeg var ute etter. Jeg var kommet frem til målet på reisen. Her skulle gutten kjøpe seg mikser!! Jeg fortalte at jeg hadde sett på Soundcraft, Mackie, Behringer og Yamaha. Selgeren var helt bestemt på hva jeg skulle kjøpe: Yamaha! Den låt tydeligvis bedre enn de andre merkene. Demonstrasjon ble satt opp, og etter ca 30 minutter med finlytting, så var valget tatt: Yamaha MG166CX-USB. Jeg kjøpte også en Shure SM58 for å ha til sang/vokal. Jeg var hoppende glad da jeg gikk ut fra butikken. Jeg hadde nådd målet med turen! Tusen takk til Just Music for fantastisk service!
Det må sies at senere fikk jeg vite at "bunkersen" som butikken var i, var faktisk akkurat det! En bunker fra 2. verdenskrig som flere ganger hadde huset Adolf Hitler når han var på besøk i Hamburg.

Noen måneder senere kjøpte jeg studiomonitor av typen KRK Rokit5.
Det var som om de var laget med tanke på min nye Yamaha mikser. Flott lyd.

Året etter kjøpte jeg meg en ny gitar, og når jeg skal kose meg, så setter jeg meg ned med gitaren min, og spiller inn noen riff :)

Musikk er en flott måte å uttrykke seg på, og etterhvert som tiden går, så går jeg aldri lei av det. Lenge leve musikken :-)

Hushold

Jeg har problemer med å holde leiligheten min ryddig til enhver tid. Jeg bruker litt tid hver dag med å rydde, og stelle hjemme, men alikavel er det bare når "skippertakene" blir tatt, at det ser bra ut. Hvorfor er det slik?

Jeg tror at dette enkelt og greit har med at jeg er mann. Menn har ikke sansen for estetikk på samme måte som kvinner har. Kvinner skal gjerne ha alt på stell, og det skal se rent og pent ut til enhver tid. Man vet jo aldri hvem som kommer på besøk, og når de evt. kommer?

Min teori går i enkelhet ut på at dersom en mann skal ha det rent og pent rundt seg, så må han hele tiden invitere til selskap, eller skaffe seg dame :)
Alternativt, så kan en mann sette opp rutiner, og følge de "to the letter". Her er et forslag:


- Mandag: Støvsuge stue, gang og soverom.- Tirsdag: Tørke støv, rydde bort ting og tang, oppvask fra Mandag og Tirsdag.
- Onsdag: Vaske kjøkken og stue, vaske klær.
- Torsdag: Oppvask fra Onsdag og Torsdag,
- Fredag: Vaske soverom.
- Lørdag: Vaske klær, Vaske bad, tørke støv og oppvask fra Fredag og Lørdag
- Søndag: Oppvask fra søndagsmiddagen sammen med familien.

Dersom jeg klarer halvparten av dette, så tror jeg at jeg ville fått det rimelig fint hjemme.

Alternativt, så kan jeg bare stikke å trene :-D

Conan the Barbarian

NB!! Spoiler alert NB!!

Jeg har vært å sett Conan the Barbarian i 3D på Ørsta Kino.
Jeg har spilt spillet, lest tegneserier og sett de gamle (dårlige) tegneserien. Jeg må ærlig innrømme at forventningene var høye til denne filmen.
Jeg benket meg ned i kinosalen sammen med 30-40 andre, med nyinnkjøpt Pepsi Max og Tofee og hadde nettopp fått på meg 3D brillene da filmen startet.

La meg først si noe om 3D kino: Enkelte filmer fungerer ikke i 3D, og dette var ikke noe unntak (Beklager evt. spoiler).

Tilbake til filmen: Starten av filmen var laget for å bygge bakgrunnen til hvem Conan er. Uten å si noe spesifikt om handlingen, så kan jeg si at dette var en nydelig start (Forventningene ble møtt, og vel så det). Vi fikk servert en "forteller" sammen med et animert kart, og etter dette ble det ikke som mr. David her hadde håpet på... Historien er bra, men det er lett å se at filmen ikke hadde det største budsjettet i verden, å leke seg med. Kampscenene ble fort forvirrende i 3D fordi de var så tett inntill kameraene. Jeg måtte ta av meg 3D brillene for å riste av meg en lett hodepine som lå og brygget i tinningen. Det var flere ganger jeg tok referansen mot PC-Spillet, men da var det nesten som om jeg visste at regisøren "måtte" ha med dette for å slukke tørsten til Funcoms fanskare. Det virket litt pretensiøst av regisøren, men dette er bare de som har spilt spillet som forstår. Jeg likte Jason Momoa (Conan) i Stargate: Atlantis, men han er dessverre ikke en skuespiller for de store lerretene. Rachel Nichols var rå i G.I. Joe: The Rise of Cobra, og for min del, den beste skuespilleren i hele filmen. Ellers så består rollelisten av enten "Up-and-coming", eller "Wash-Outs" skuespillere, og det bærer filmen preg av. Men det var ikke bare dårlig skuespill: Ron Perlman (Sons of Anarchy) var perfekt til rollen, og spilte den meget bra! Men hvorfor ikke ta med en av de beste skuespillerne videre i resten av filmen, og ikke la han dø i starten!!??!!

Etterhvert som handlingen spant seg ut, og vi fikk vite mer og mer, så ble hele filmen forvandlet til en vits! Dårlige replikker, opplagte scener, veldig stereotypisk, dårlige klisjèer og det hjalp heller ikke på at det var en lyssvak film slik at vi ikke fikk med oss detaljer i flotte CGI landskap. Og når jeg faktisk sa "Oj, Indiana Jones ripoff" høyt, så var skipet seilt for min del. Filmen skuffet voldsomt! Men det kan ha noe med at mine forventninger var høye før filmen startet.
(Indiana Jones referansen var tilbake til den aller første Indy filmen jeg så, Indiana Jones and the temple of doom, fra 1984).

Da jeg var kommet hjem, sjekket jeg hva imdb sier om filmen. Her fikk jeg mine misstanker bekreftet da jeg så hvilke filmer regisøren har laget før: Motorsagmasakren, Frankenstein, Fredag den 13de og en haug med musikkdokumentarer om artister som Cher, Faith No More, Amy Grant, Billy Joel, George Michael osv.
Conan The Barbarian hadde fortjent en mye bedre regisør enn dette!!!

Dette er en film som jeg dessverre må gi en 2-er på en skala fra 1-7. Pluss for åpningscenen, men FOR ET MAKKVERK!

Beklager spoiler, men dette måtte frem!

Numero ùno

Mitt aller første blogginnlegg skal ikke bestå av noen slags form for tanker, eller meninger. Dette består bare av tull og tøys :-)

- En katt gikk over en vei.

Så kom en bil i full fart mot den....

Kan du gjette hva som skjedde?

katten gikk ikke over veien...

DEN LØP!!!